I dag kom nyheten om at Zinedine Zidane gir seg som trener for Champions League-vinnerne Real Madrid. Avgangen slår ned som lyn fra klar himmel i den spanske hovedstaden, mindre enn en uke etter at Zidane ledet Real Madrids Galacticos til sin tredje tittel i verdens gjeveste klubbturnering. Tre titler på like mange år, en helt unik prestasjon.

Zidane gjorde alt riktig som spiller, og har gjort det meste riktig som trener. Da han tok over sjefsjobben etter Rafa Benitez i januar 2016, arvet han et lag av superstjerner som hadde gått lei av Benitez’ taktiske tilnærming til trening og kamp. Benitez var og er en meget god trener, men spillere av dette formatet vil ikke bare vinne, de vil også leke med ballen. Real Madrids stjernegalleri trengte en løsere form i treningsarbeidet, og Zidanes genistrek var å beholde en rekke av prinsippene til Benitez, samtidig som han ga verdens beste spillere større frihet til å utfolde seg og vise sitt talent på fotballens største scene.

Etter tre titler på rad i Champions League, mottas dermed nyheten om Zidanes avgang med sjokk i en hel fotballverden. Det er fristende å konkludere med at Zidane gjør en like stor feil i sin (foreløpige) avslutning som manager, som den han gjorde i sin avslutning som spiller. Hvem kan vel glemme Zidanes exit som fransk landslagsspiller; nedskallingen av Italias Marco Materazzi i VM-finalen 2006?

Et øyeblikks hodeløs opptreden fra verdens kanskje beste spiller, spilleren som mer enn noen utstrålte ro, balanse og overblikk. Var avgangen fra Real Madrid Zidanes «Materazzi-øyeblikk» som fotballtrener?

Svaret er nei.

Zinedine Zidane er trolig det nålevende mennesket som er best skikket til å forstå både spillerens og managerens rolle i den moderne toppfotballen. Han har erfaring fra høyeste nivå i begge roller. Zidane vet at han har tatt Real Madrid til toppen, og hvor skulle veien gå videre derfra? Mange har sterke meninger om fotballens mekanismer, men få har vært i en garderobe på dette nivået. På høyeste nivå, der forskjellen på suksess og fiasko er marginal, der alle har fysikk og ferdigheter i verdensklasse, der blir fotball først og fremst et mentalt spill. Hvem kan motivere sine spillere på best mulig måte? Hvem kan dyrke frem spillernes indre raseri når det gjelder som mest?  Hvor ofte kan man gjenskape mentaliteten som gir seier i Champions League?

Når Zinedine Zidane gir seg som Real Madrids trener, er det fordi han forstår disse mekanismene bedre enn de fleste. Han skjønner at reisen sammen med stjernegalleriet må ende her. Det er best for spillerne, som trenger nye impulser for å fortsette fremgangen, og det er best for Zidane, som ikke har mer å bevise i den spanske hovedstaden.

Samtidig viser avgjørelsen, og tidspunktet, en egenrådighet hos Zidane. Dette er en mann som vil ha regien i sin egen historie. Han informerte spillerne via tekstmelding, og tok en telefon til kaptein Ramos. Pressekonferansen tyder på at også klubbledelsen ble holdt utenfor prosessen, som dermed først og fremst pågikk i hans eget hode.

Zidane forlater verdens beste klubblag i særdeles god stand. Samtidig har han etablert seg som en internasjonal topptrener på øverste hylle. Han kom inn som reservelagstrener i B-laget Castilla, og forlater posten som tredobbel vinner i Champions League.

Både hans inntreden og hans farvel har vist at Zidane har format som fotballtrener. Mannen som trollbandt en hel fotballverden kan også binde sammen et lag av superstjerner. Overstegsfinter er det dessverre slutt på, men at vi ser ham på sidelinjen i store fotballkamper også i fremtiden, det er jeg sikker på.

I 2002 deltok Senegal for første gang i VM, og fikk den best tenkelige starten da de slo de regjerende mestrene Frankrike i åpningskampen. Nå er kapteinen fra 2002 tilbake, klar for å gjenta suksessen.

Senegal var en av de virkelige store overraskelsene i 2002. Som debutanter i VM hadde de en tøff oppgave foran seg da de trakk ei gruppe bestående av Frankrike, Uruguay og Danmark. Men med seier mot Frankrike og uavgjort mot både Uruguay og Danmark tok de sensasjonelt andreplassen i gruppa. Etter å ha slått ut Sverige i åttedelsfinalen ble de det andre afrikanske laget noensinne som tok seg til kvartfinale. Selv om de tapte knepent for Tyrkia i kvarten, ble Senegals første VM en strålende suksess.

I de tre påfølgende verdensmesterskapene klarte ikke Senegal å kvalifisere seg, men med Aliou Cissé ved roret er de nå endelig tilbake. Cissé var Senegals kaptein i 2002, og tok over landslaget i 2015. Der han før brakte Senegal heder og ære fra midtbana, gjør han det nå fra sidelinja. Med fire seire og to uavgjort i kvalifiseringa vant Senegal gruppa si fem poeng foran Burkina Faso.

Senegal og Sør-Afrika møttes tre ganger i løpet av kvalifiseringa. (Foto: Scanpix)

Selv om Senegal til slutt vant gruppa med grei margin, skjedde det ikke uten dramatikk. I november 2016 møttes Senegal og Sør-Afrika i gruppespillet. Kampen endte 2-1 til Sør-Afrika, etter en ekstremt kontroversiell straffe. Dommeren dømte hands på Koulibaly, men reprisene viser tydelig at ballen treffer kneet, ikke hånda. Etter kampen la Senegal inn en protest, og de ble til slutt hørt. FIFA og CAS konkluderte med at dommeren bevisst hadde prøvd å påvirke antallet mål slik at enkelte spill på kampen skulle gå inn. De fant også et avvik fra det forventa betting-mønsteret på kampen, og mente dette var relatert til dommerens forsøk på å påvirke kampen. Resultatet ble at dommeren ble utestengt på livstid, og at kampen skulle spilles på nytt. I omkampen vant Senegal 2-0, og sikra seg dermed gruppeseier og en plass i VM.

Mange av Senegals spillere er født og oppvokst i Frankrike. Kalidou Koulibaly har tidligere spilt for Frankrike på aldersbestemte landslag, men valgte til slutt å representere Senegal på seniornivå. Det skal Senegal være veldig glad for. Etter at Koulibaly gikk fra Genk til Napoli i 2014, har han etablert seg som en av Serie As aller beste midtstoppere. Koulibaly kombinerer de fleste egenskapene man ønsker seg i en moderne midtstopper. Fysikken er det ingenting å si på, og med sine 1.95 meter er han vanskelig å slå i lufta. Han er god med ballen i beina, og bidrar ofte med til å sette i gang angrep med smarte pasninger. Når man legger til at 26-åringen også er god til å lese spillet og en glitrende takler, er han den perfekte mannen for å lede forsvarsrekka til Senegal.

Koulibaly har vært en klippe for Napoli. Kan han bringe Senegal ny VM-jubel? (Foto: Scanpix)

Det er enda ikke helt klart hvem som blir Koulibalys stoppermakker i VM. I kvalifiseringa ble tidligere Tromsø-spiller Kara Mbodji mye brukt. Sammen med tidligere Bodø/Glimt-spiller Badou Ndiaye representerer han et lite stykke Nord-Norge i Senegals tropp. Det var lenge usikkert om Kara Mbodji kom til å få spille VM, etter at han pådro seg en alvorlig kneskade i desember. Men takket være gode lagkamerater er han nå klar til å bidra igjen. Midtstopperen har fortalt at Sadio Mané faktisk tilbød seg å betale for behandlinga hans, og understreker hvor viktig Manés støtte har vært i den tida han har vært skada:

“Sadio er ikke bare en venn for meg, han er en bror. Jeg beundrer ham som spiller. Han har vært der for meg hele tiden mens jeg har vært skada, og han har gitt meg mye moralsk støtte.”

Salif Sané er et annet alternativ på stopperplass. Sané har spilt i Hannover siden 2013, og har fått mye skryt for innsatsen i årets sesong. I april ble det klart at Sané forlater Hannover til sommeren for å slutte seg til Schalke, Bundesligaens nest beste lag denne sesongen.

Offensivt ledes angrepet av av Sadio Mané. Alle som har fulgt Liverpool i Premier League og Champions League i år er klar over hva Mané kan utrette. Med ekstrem fart og en glitrende skuddfot har Mané potensiale til å skape problemer for de fleste forsvar.

1665
Se alt om Senegal i episode 9 av Veien til fotball-VM 2018 på TV2 Sumo.

En annen som kan bidra offensivt er 23 år gamle Keita Baldé. Keita vokste opp i den katalanske delen av Spania, og ble som 9-åring en del av La Masia, Barcelonas berømte ungdomsakademi. Etter flere gode år fikk tida i La Masia imidlertid en brå slutt. Unge Keita la en isbit i senga til en lagkamerat som en spøk, og som straff ble han sendt på utlån til mindre glamorøse Cornellà. Da Barcelona senere ville hente ham tilbake, valgte han å heller dra til Lazio for å prøve lykken i en ny klubb. Etter at han scora 16 seriemål i fjor var han linka til flere storklubber, og valget falt på Monaco. Keita Baldé har vært ute med skade siden april, men er nå tatt ut i VM-troppen og er klar til å vise hva han er god for.

Et mulig ess i ermet for Cissé og co er spissveteranen Moussa Sow. Da han var i Fenerbahçe gjorde han seg bemerka ved å score flere spektakulære brassespark, og det ble solgt drakter med navnet og nummeret hans opp ned for å hylle de fantastiske målene. Det er lov å håpe på at han finner igjen brasseformen i VM.

Senegal har havna i gruppe H, og åpner ballet mot Polen før de møter Japan og Colombia. Senegal har mer enn nok talent i laget til å kunne skape et nytt VM-eventyr. Kanskje kan Aliou Cissés triumf fra 2002 inspirere en ny generasjon spillere. Cissés arvtaker som kaptein er West Hams Cheikhou Kouyate. Selv om minnene fra 2002 fortsatt lever sterkt i Senegal, er han mer enn klar for å skape nye minner for Senegals befolkning:

“VM er en turnering som bare arrangeres hvert fjerde år, og det er ingen garanti at man får delta. Nå har vi sjansen til å delta, og vi skal forberede oss godt for å tilfredsstille det senegalesiske folket. Vi ønsker å skrive vår egen historie.”

Vil du lese mer om VM? Sjekk ut gårsdagens innlegg om Peru.

DIADEM OG PRAKTBROSJE MED PERLER: Dronning Sonja er et flott syn når hun kler seg i galla. Her bærer hun den store utgaven av perlediademet og praktbrosjen etter dronning Maud. Øresmykkene i diamanter er arv etter Mauds mor, dronning Alexandra, som brukte dem som anheng på sine halskjeder. (kongehuset)

Smykker seg med perler til både hverdag og fest.  

Månedens smykkesten for juni er den perlemorskimrende perlen.. Og perlebesatte juveler har alltid vært en favoritt blant Europas kongelige kvinner.
Ja,  i tidligere tider kunne dronninger og prinsesser nesten ikke få mange nok perlerader rundt hals og håndledd…

LITEN VARIANT: Det store perlediademet kan “rigges ned” til en mindre utgave – og slik bar Sonja det blant annet ved statsbesøket i Italia tidligere i 2016r. Praktbrosjen er den samme  som på bildet over – og dråpeperlene i ørene  arv etter  Haralds mor kronprinsesse Märtha. (ntb)

Vår egen dronning Sonja disponerer en rekke verdifulle perlesmykker: halskjeder og armbånd, øresmykker og brosjer. 
Samt et stort perlediadem, som kan bæres i to varianter.

Og den minste varianten av dette  hodesmykket har Hennes Majestet i årenes løp lånt ut til både sin datter og sin svigerdatter.

I LÅNTE FJÆR: Både prinsesse Märtha Louise og kronprinsesse Mette-Marit har fått låne perlediademet – med bare i den minste varianten. Märtha bærer også dråpeperlene etter sin farmor – og Mette.-Marit bærer praktbrosjen etter Maud midt på kjolelivet. (ntb)

Mange av de mest verdifulle perlesmykkene i Sonjas juvelsamling er arv etter Norges britiskfødte dronning Maud og hennes mor,  dronning Alexandra av Storbritannia.

Blant annet disponerer Sonja flere såkalte “hundehalsbånd” i ørsmå perler med “staver” av gnistrende diamanter. 

CHOKER I PERLER OG DIAMANTER: Sammen med sitt perlediadem og sin praktbrosje etter dronning Maud, bærer dronning Sonja her et bredt “hundehalsbånd” i ørsmå perler og diamanter etter britiske dronning Alexandra. (Stella)

Og dronning Sonja har som vi ser faktisk begynt å bære de kongelige arvesmykkene på samme måte som  dronningene Maud og Alexandra  gjorde i sin tid:

Hun bærer således mange rader utsøkte perler rundt halsen – ofte med en stor dråpeperle som anheng.
Samt en av sine store praktbrosjer med perler midt på brystet!

TIL SMOKING: Sonja med fem rader store perler rundt halsen – og tre rundt håndleddet. Øredobbener er arv etter kronprinsesse Märtha. (Stella)

“Til hverdags” er Sonja naturlig nok enklere og mer “nedtonet” i stilen – men også da kan det være hennes vakre perlesmykker som er kronen på verket og som gjør hele antrekket.

Som på bildet under – der en superelegant Sonja åpner en kunstutstilling i London i 2016…

STORE PERLER: Dronning Sonja bærer sitt enkle halskjede med store perler – og de vakre perleøredobbene med briljant som hun først tok i bruk ved signingen i 1991. (ntb

Vår smykkeglade dronning har også en rekke mer moderne perlesmykker.

Til sølvbryllupet i 1993 fikk Sonja blant annet et smykkesett i sølvgrå perler og gull i gave av sin Harald – og disse smykkene har vært en kjær favoritt i alle år siden.

HARALDS KJÆRLIGHETSGAVE: Kong Harald har vært raus med smykkegavene i årenes løp. Dette utsøkte smykkesettet i sølvgrå perler og gull var hans sølvbryllupsgave til Sonja i 1993. (JP)

Har du kommentarer, spørsmål eller forslag til Kongebloggen?

Skriv til meg på mail                kjt@tv2.no

Følg meg også på twitter      @tv2KjellArne

FOR 25 ÅR SIDEN: Da daværende hoffreporter i Se og Hør Kjell Arne Totland møtte kongeparet på Slottet i Oslo i forkant av  deres sølvbryllup sommeren 1993, bar dronning Sonja også perler – et tvunnet kjede av tre rader med perler i ulike størrelser, som det er en stund siden vi nå har sett i offentligheten. Samt store Chanel-perler i ørene.  (ntb)

Selv om de har knapt 3,5 millioner innbyggere er Uruguay et land med en lang og stolt VM-historie. Etter en grå periode mellom 1990 og 2006, har Uruguay igjen etablert seg som et lag man alltid må regne med i VM. Mannen bak Uruguays gjennoppstandelse er El Maestro, Óscar Tabárez.

I 1990 var det Tabárez som tok Uruguay til åttedelsfinale i Italia, der de ble slått ut av vertsnasjonen. El Maestros først periode som landslagstrener tok slutt rett etter VM, og han dro videre til klubber som Boca Juniors, Peñarol og AC Milan. I de to påfølgende mesterskapene gikk VM av stabelen uten Uruguay, og i 2002 røk de ut allerede i gruppespillet. Da de nok engang mislykkes i å kvalifisere seg til VM 2006, var det åpenbart at noe måtte gjøres. Tabárez ble henta tilbake som trener, og siden har verken Uruguay eller El Maestro sett seg tilbake.

Treneren er inne i sitt 12 år som Uruguays trener, og skal nå lede La Celeste i sitt fjerde VM. I 2010 tok han laget hele veien til semifinale, og i 2014 var de ett av lagene som gikk videre fra “dødens gruppe” etter seiere mot England og Italia. I kvalifiseringa til årets VM tok de andreplassen bak Brasil, tre poeng foran Argentina. På veien til VM har Uruguay både vist at de gamle traverne fortsatt kan levere, og at det gror godt i de yngre rekkene.

Tabárez i aksjon på treningsfeltet. (Foto: Scanpix)

I mål er Fernando Muslera (Galatasaray) selvskreven. Han nærmer seg nå 100 landskamper, og har hatt en sterk tilknytning til landslaget helt siden han ble født. Keeperen ble født i Buenos Aires, og ifølge mora ble han født rett etter at Argentina hadde scora målet som sendte Uruguay ut av VM og Argentina til kvartfinalen i VM 1986. Muslera er oppkalt etter den uruguyanske landslagsspissen Fernando Morena, og det sto kanskje skrevet i stjernene at han skulle spille VM for Uruguay. Foran Muslera er det fortsatt kaptein Diego Godín som er forsvarssjefen. Han får med seg lagkameraten José Giménez fra Atlético Madrid, og det bør danne grunnlag for godt samarbeid også i VM.

Matías Vecino er et sikkert kort på midtbana, og mange trekker han fram som et av bildene på fornyingsprosessen i det uruguyanske laget. Interspilleren debuterte på landslaget i mars 2016, og har stort sett vært fast inventar i laget siden. Selv om Vecino var et ungt og friskt pust da han kom inn på landslaget, var 26-åringen eldstemann i midtbanerekka i Uruguays siste kvalifiseringskamp. Et av de større prosjektene til Tabárez har vært å utvikle Uruguays ungdomsavdelinger. Det har gitt resultater. På midtbana har Uruguay i løpet av kvalifiseringa vist at de nå har bøttevis med ungt talent som er på vei opp og fram.

Valverde feirer sitt første landslagsmål. (Foto:Scanpix)

En av de som virkelig imponerte i innspurten av kvalifiseringa var Federico Valverde. Den unge midtbanespilleren er eid av Real Madrid, men har tilbrakt sesongen på lån i Deportivo La Coruña. I fjor sommer dro han til Sør-Korea for å spille U20-VM, og reiste hjem med sølvballen etter å ha blitt kåra til turneringas nest beste spiller. Selv om han bare er 19 år har han allerede vist at han takler presset når han får nye utfordringer. Da han fikk landslagsdebuten sin mot Paraguay i den tredje siste kvalifiseringskampen, grep han sjansen med begge hendene. Etter drøyt 75 minutter sendte han Uruguay i ledelsen med kampens første mål, og etter en imponerende debut starta han også de to siste kampene i kvalifiseringa. Suarez kaller unggutten et fenomen, og det blir spennende å se hva han kan utrette i VM hvis han får sjansen.

To andre unge midtbanespillere som fikk sjansen på tampen av kvalifiseringa var 22 år gamle Nahitan Nández (Boca Juniors) og 20 år gamle Rodrigo Bentancur (Juventus). Bentancur spilte sammen med Valverde i U20-VM for et år siden, og dro samme sommer fra Boca Juniors til Italia. Selv om Bentancur stort sett har måttet nøye seg med innhopp fra benken i den første sesongen hos de italienske seriemesterne, fikk han blant annet tillit fra start i kvartfinalen mot Real Madrid i Champions League. Nández på sin side har tidligere vært kaptein for U20-landslaget, og ble som 17-åring Peñarol yngste kaptein noensinne.

1757
Se alt om Uruguay i episode 9 av Veien til fotball-VM 2018 på TV2 Sumo.

På spissplass er det få som kan måle seg med Uruguay. Edinson Cavani og Luis Suárez har til sammen scora drøyt 50 seriemål i år. I kvalifiseringa ble Cavani toppscorer med 10 scoringer, og han har gang på gang vist at han er en spiss i verdensklasse. Luis Suárez scora fem mål i kvalifiseringa, og er tidenes toppscorer for Uruguay. Det er neppe tilfeldig at Uruguay var det laget som scora nest flest mål i den sør-amerikanske kvalifiseringa. Om superduoen likevel ikke har dagen, kan enten Gironas Cristhian Stuani eller Celta Vigos Maxi Gómes bidra fra benken. I Gironas aller første sesong i La Liga har Stuani bidratt sterkt til at debutsesongen endte med en sensasjonell 10. plass. Stuani har scora 21 seriemål, og bare Messi, Ronaldo, lagkamerat Suarez og Iago Aspas har scora flere mål enn ham i La Liga 2017/18. To plasser lenger ned på toppscorerlista finner vi 21 år gamle Maxi Gomez, som har scora 18 mål i sin først sesong for Celta Vigo.

El Maestro har fulgt mesteparten av troppen gjennom hele deres landslagskarriere. Nesten samtlige i årets tropp fikk sin landslagsdebut under Tabárez. Hvis man ser på de resultatene han har hatt i tidligere VM, var det god grunn til å tro at Uruguay ville ta seg videre fra gruppespillet i Russland allerede før VM-gruppene var klare. Når Uruguay så havna i gruppe med Russland, Egypt og Saudi-Arabia er de soleklare favoritter. Hele Uruguay stoler på at deres elskede Maestro skal gjøre jobben nok en gang.

Har du lyst på mer VM-stoff? Les gårsdagens innlegg om Senegal.

Cristiano Ronaldo er en av tidenes aller beste fotballspillere. Han blir hylla og kritisert om hverandre, og alt han gjør følges med lupe av en hel verden. Cristiano vet veldig godt hvilke forventninger hjemlandet har til ham. Historien om guttungen fra Madeira som erobra verden er fortalt gang på gang. I skyggen av Ronaldo finner vi både en gammel venn som endelig får være med til VM, og ungguttene som skal bli “den neste Ronaldo”.

På begynnelsen av 2000-tallet herja to unge vinger i Sporting. Begge hadde kommet opp gjennom ungdomsakademiet, og hadde vist enormt potensiale. De ble spådd lysende karrierer, og mange forventa at de sammen skulle ta Portugal til nye høyder. Sommeren 2003 la begge ut på nye eventyr, hos hver sin storklubb. 18 år gamle Cristiano Ronaldo gikk til Manchester United, mens to år eldre Ricardo Quaresma dro til Barcelona. Siden de forlot Portugal har karrierene gått i totalt ulike retninger. Mens Ronaldo har satt scoringsrekorder, sanka trofeer og vunnet Ballon d’Or, har Quaresma hatt en turbulent og omflakkende karriere.

1642
Se alt om Portugal i episode 10 av Veien til fotball-VM 2018 på TV2 Sumo.

Selv om mange så på Quaresma som en vel så talentfull spiller som Ronaldo, ble han ingen suksess i Barcelona. Quaresma likte dårlig å bli satt på benken, og gikk blant annet ut offentlig og kritiserte treneren Frank Rijkaard. Forholdet til Rijkaard ble etter hvert så dårlig at Quaresma sommeren 2004 erklærte at han ikke ville komme tilbake til Brasil hvis nederlenderen fortsatte som trener. Et år etter at han forlot Portugal ble han solgt til Porto. Tilbake i hjemlandet fikk han fart på karrieren igjen, og fire år senere fikk han på ny en sjanse hos en av Europas giganter. José Mourinhos Inter ble neste stopp, og Quaresma ble et av sommerens dyreste kjøp i Serie A.

Men heller ikke Mourinho klarte å få ut det enorme potensialet som åpenbart lå der. I Barcelona hadde Quaresma slitt med å tilpasse seg trenerens taktikk, og det ble ikke enklere i Inter. Etter et halvår ble Quaresma sendt på lån til Chelsea, men fikk knapt spilletid i London. Neste sesong ble en ny skuffelse, og sommeren 2010 ble han solgt videre fra Inter til Beşiktaş. Heller ikke Tyrkia fungerte i lengden, og etter to og et halvt år ble Quaresma løslatt fra kontrakta si et halvår før den gikk ut. Fra Tyrkia gikk veien videre til Al Ahli i Emiratene, men også der ble oppholdet kort. Etter et halvår uten klubb dro han i januar 2014 tilbake til Porto og fikk karrieren tilbake på rett spor. Sommeren 2015 var han klar for runde to i Beşiktaş, og foreløpig ser det ut til at han endelig har slått seg til ro der.

Både Ronaldo og Quaresma debuterte på landslaget sommeren 2003. Siden den gang har Cristiano Ronaldo representert Portugal i fire EM og tre VM, blitt tidenes toppscorer på landslaget og fått kapteinsbindet. Quaresma har enda ikke fått spille VM for Portugal, og har beskjedne 9 mål på 75 landskamper. Quaresma hadde håp om å få bli med til Brasil i 2014, men ble droppa da bruttotroppen skulle ned til 23 mann.

To gamle venner kan endelig feire felles suksess. (Foto: Scanpix)

I 2016 lykkes han endelig. I sitt andre EM for Portugal sendte han dem til kvartfinale på overtid mot Kroatia. Da Ronaldo måtte ut med skade 25 minutter ut i finalen, var det Quaresma som kom inn som innbytter. Og da dommeren blåste av kunne de to gamle vennene sammen feire Portugals aller første trofé. Veien til VM har vært ekstremt lang og kronglete for Quaresma. Etter at han slo gjennom som tenåring og ble ansett som et av sin generasjons største talenter, har han gjentatte ganger blitt framstilt som bråkebøtte, flopp, useriøs, kranglete og vanskelig. Man har snakka om spilleren som kasta bort talentet sitt. Men historien om Quaresma er også historien om å aldri gi opp, om å kjempe seg tilbake gang på gang etter å ha fått en på trynet. 15 år etter at han debuterte på landslaget får han nå endelig sjansen i VM.

Portugal reiser til VM som regjerende europamestere. Men selv om det bare er to år siden triumfen i Frankrike, må mange av vinnerne fra 2016 bli igjen hjemme. Blant dem er Nani, Eder og Renato Sanchez, som alle spilte i finalen mot Frankrike. Eder ble den store helten da han kom inn som innbytter og scora finalens eneste mål. Renato Sanchez ble på sin side kåra til EMs beste unge spiller. I etterkant av EM ble han kjøpt av Bayern München for 35 millioner euro, men klarte aldri å leve opp til forventningene. Etter en skuffende sesong på lån i Swansea, var det ikke noe sjokk at han ikke ble tatt ut til VM.

I løpet av kvalifiseringa til VM har nye spillere stått fram. Ronaldo har selvfølgelig vært Portugals toppscorer med 15 mål, men André Silva har også vært en viktig bidragsyter med sine 9 mål. I fjor sommer skapte det overskrifter da Cristiano Ronaldo utpekte André Silva som sin arvtaker på landslaget. Samtidig bladde AC Milan opp nesten 40 millioner euro for å kjøpe Portos unge stjerne. Selv om det første året i Italia ikke har levd opp til de enorme forventningene, har André Silva vært sentral i Portugals vei til VM. Bare keeper Rui Patrício (Sporting) har spilt flere minutter enn André Silva i kvalifiseringa, og på de 21 landskampene han har spilt så langt har han scora 12 mål.

I mars ble Gonçalo Guedes kåra til årets unge spiller på prisseremonien til det portugisiske fotballforbundet. (Foto: Scanpix)

Bernardo Silva var ute med skade da Portugal vant EM, og er i likhet med navnebror André klar for sitt første mesterskap for Portugal. Selv om det er hardt å kjempe seg inn i startoppstillinga til Manchester City, har Bernardo imponert de gangene han har fått sjansen. I Valencia har 21 år gamle Gonçalo Guedes tatt La Liga med storm etter at han kom på lån fra PSG. Guedes spilte knapt i kvalifiseringa, men har fått spilletid i Portugals fem siste treningskamper. Han er en av en rekke unge portugisere som har blitt kalt “den neste Ronaldo”, og får nå være med i sitt første mesterskap med A-landslaget.

Portugal ble trukket i gruppe B, der de møter Iran, Marokko og sine spanske naboer. I den aller første kampen møter de Spania, der Cristiano Ronaldo skal møte både gode lagkamerater fra Real Madrid og gamle fiender fra Barcelona. I en alder av 33 har han nok innsett at dette kan blir hans siste VM. For to år siden gråt han sine modige tårer da han måtte ut med skade i finalen. Nå skal han lede og inspirere en ny generasjon spillere som har vokst opp med Ronaldo som landets største idol. Kanskje hjelper det å ha med seg sin gamle våpendrager fra Sporting. 

Vil du lese mer VM-stoff? Sjekk ut gårsdagens innlegg om Uruguay.

I 2015 vant Australia sitt første Asia-mesterskap. Nå er de klare for sitt fjerde VM på rad. Veien dit har vært lang. Siden sommeren 2015 har de reist land og strand rundt og spilt hele 22 kamper for å få mulighet til å delta i VM.

I kvalifiseringa viste Australia at de er vanskelige å slå. I det siste gruppespillet i Asias kvalifisering tapte de bare én kamp. Tapet kom mot gruppevinner Japan. Etter den siste kampen i gruppespillet var Australia a poeng med Saudi-Arabia, men med dårligere målforskjell måtte de nøye seg med tredjeplass i gruppa. Dermed var det klart at Australia skulle møte Syria fra den andre gruppa for å avgjøre hvem som fikk muligheten til å spille play-off mot Honduras.

Etter å ha spilt 1-1 på bortebane kunne Australia avgjøre det hele på hjemmebane. Australia har vært ekstremt sterke hjemme, og taper nesten aldri kvalifiseringskamper når de spiller på hjemmebane. Allerede etter seks minutter tok Syria ledelsen i Sydney, men fem minutter senere utligna Australia, og lagene var like langt. Og utligninga kom selvfølgelig i form av en heading fra Tim Cahill.

Tim Cahill holder fortsatt koken, og scora målene som sendte Australia til play-off. (Foto: Scanpix)

For mange er Tim Cahill (Millwall) det første navnet som dukker opp når man tenker på det australske landslaget. Cahill tilbragte 15 år i England før han dro videre til USA, Kina og Australia. Da Tim Cahill var 16 år tok familien hans et valg som skulle bli avgjørende for australsk fotball. Foreldrene tok opp lån, og broren droppa ut av skolen og begynte å jobbe for å få råd til å sende Cahill til England på prøvespill. Cahill signerte for Millwall, og drøyt 20 år senere er han nå tilbake der det hele starta.

Den unge gutten som dro til England for å bli fotballspiller har rukket å bli 38 år, men han har fortsatt evnen til å avgjøre viktige kamper for Australia. Ingen har scora flere mål for Australia and Cahill, og nok en gang ble han avgjørende. Kampen gikk til ekstraomganger, og i det 109. minutt scora Cahill vinnermålet for Australia. Med sitt 50. landslagsmål sendte Cahill Australia et skritt nærmere VM, og selvfølgelig var også mål nummer to med hodet. I dag kom nyheten om at Cahill blir en av de 23 som får reise til Russland. Cahill har scora i de tre siste verdensmesterskapene, og hvis han finner nettmaskene også i Russland blir han den fjerde spilleren noensinne som scorer i fire VM.

1707
Se alt om Australia i episode 10 av Veien til fotball-VM 2018 på TV2 Sumo.

I play-offen mot Honduras var det en annen trofast helt som sto fram. Med sine 75 landskamper er kaptein Mile Jedinak (Aston Villa) en av de aller mest erfarne spillerne i Australias tropp. Jedinak er mer kjent for sine defensive egenskaper enn de offensive, men ekte kapteiner tar ansvar der det trengs. Med et frispark og to straffer scora sørga han for at Australia vant 3-1 og var klare for sitt fjerde strake VM.

Ange Postecoglou ble landslagstrener høsten 2013, og leda Australia gjennom VM i Brasil. Han har fått mye av æren for å ha utvikla Australias spillestil og tok laget til deres første tittel som asiamestre. Alt lå til rette for at han også skulle kunne lede Australia i sitt andre VM. Men ei uke etter at Australia slo Honduras, kom sjokkbeskjeden. Postecoglou annonserte at han gikk av som landslagstrener. Den lange kvalifiseringa hadde kosta mye krefter, og Postecoglou følte at Australia trengte noen som hadde energien jobben krever:

“Å trene ditt eget land er et stort privilegium, men det er også et enormt ansvar. Jeg føler at nå er det riktige tidspunktet for å gi det ansvaret til noen som har energien det krever. Jeg skylder både fotballforbundet, spillerne og fansen det.”

Dermed måtte Australia få på plass en ny trener, og valget falt på Bert van Marwijk. Nederlenderen har mer enn nok erfaring. Han var landslagstrener da Nederland gikk hele veien til finalen i VM i Sør-Afrika, og slo Australia på målstreken som Saudi-Arabias landslagstrener i kvalifiseringa. Van Marwijk har vært tydelig på at han vil sette sitt eget preg på landslaget, og har allerede gått bort fra Postecoglous trebackslinje i forsvar. Hans første kamp som sjef var mot Norge, da han måtte reise hjem fra Ullevål med fire baklengsmål i sekken. Etter det har han og Australia spilt uavgjort mot Colombia og slått Tsjekkia, så det er mulig at kampen mot Norge var et arbeidsuhell.

Aaron Mooy er vant til tøffe tak i Premier League. (Foto: Scanpix)

Det er ikke bare Australias kaptein og spissveteran som er basert i Storbritannia. Mat Ryan har hatt en god sesong med nyopprykkede Brighton, og har også vært førstevalget mellom stengene gjennom kvalifiseringa. Aaron Mooy har vært sentral for å sikre Huddersfield en ny sesong i Premier League, mens Tom Rogic nettopp har forlenga med Celtic. Venstreback James Meredith spiller sammen med Tim Cahill i Millwall, mens Massimo Luongo er en viktig spiller på QPRs midtbane.

19 år gamle Daniel Arzani har fått en plass blant van Marwijks 23 utvalgte. Arzani har fått sitt gjennombrudd i Melbourne City denne sesongen, og ble kåra til årets unge spiller i den australske ligaen. Han er kjent for glimrende ferdigheter med ball i beina, og allerede i februar begynte man å snakke om at det hasta å gi ham spilletid for landslaget før Iran kom Australia i forkjøpet. Arzani beskrives som et av de mest spennende talentene Australia har hatt. Selv om han foreløpig bare har spilt 6 minutter på landslaget forventer mange at han kan være en x-faktor som innbytter i VM.

Australia har hatt en lang vei til VM. Det har tatt 22 kamper, 51 mål, nesten 250 000 km reising og et trenerbytte. Men 16. juni er de endelig framme, og møter Frankrike i sin første VM-kamp.

Vil du ha mer VM-stoff? Les gårsdagens innlegg om Portugal.

<< Forrige uke   11. juni – 17. juni   Neste uke >>

 Ukens sendeskjema 

Velkommen til uke 24! En uke hvor verdens beste turnering avdukes. Fotball-VM starter for alvor her på TV 2, med kampen mellom Portugal og Spania på fredag  Er det mulig å glede seg så mye?!  Først ut er derimot Håndballgutta, som spiller sitt andre playoff-oppgjør mot Sveits i kampen om VM-billett til Danmark/Tyskland 2019.

Mandag 11. juni:

Ingen livesport denne dagen

Tirsdag 12. juni:

VM-playoff, herrer
18.00 Sveits – Norge på TV 2 og TV 2 Sumo

Onsdag 13. juni:

Ingen livesport denne dagen

Torsdag 14. juni:

Ingen livesport denne dagen

Fredag 15. juni:

Fotball-VM
20.00 Portugal – Spania på TV 2 og TV 2 Sumo

Lørdag 16. juni:

Fotball-VM
12.00 Frankrike – Australia på TV 2 og TV 2 Sumo
18.00 Peru – Danmark på TV 2 og TV 2 Sumo

Søndag 17. juni:

Fotball-VM
14.00 Costa Rica – Serbia på TV 2 og TV 2 Sumo
17.00 Tyskalnd – Mexico på TV 2 og TV 2 Sumo

Sommeren 2016 var Frankrike fryktelig nære å bli europamestere på hjemmebane. Denne sommeren har de 20-årsjubileum for sin største fotballtriumf noensinne. Kan de markere jubileet med ny VM-suksess?

12. juli 1998 vant Frankrike sin første og eneste VM-tittel, hjemme på Stade de France. Selv om de hadde kommet til semifinalen i EM to år tidligere, gikk vertsnasjonen på ingen måte inn i turneringa som favoritter. Etter å ha nådd semifinalen i VM både i ‘82 og ‘86, klarte de verken å kvalifisere seg til VM i Italia i 1990 eller USA-VM i 1994. Men hjemme i sin egen bakgård storma de gjennom gruppespillet med tre seiere og full pott. Etter å ha slått ut Paraguay, Italia og Kroatia i sluttspillet var Frankrike klare for finale mot Brasil. Mange hadde regna Brasil som favoritter allerede før VM starta, men foran 80 000 tilskuere kjørte Frankrike over de regjerende verdensmesterne. Etter to nesten identiske hodestøt fra Zinedine Zidane og et mål på overtid signert Emmanuel Petit kunne Frankrike feire at de for første gang i historien var verdensmestere i fotball. 

Didier Deschamps har akkurat vunnet VM med Frankrike. Kan han gi Frankrike kollektivt déjà vu? (Foto: Scanpix)

Kapteinen i finalen i 1998 var Didier Deschamps. 20 år etter at han løfta trofeet, er han klar for sitt andre VM som trener for det franske landslaget. Siden de vant i 1998 har Frankrike deltatt i samtlige mesterskap, med finaletapet i 2006 som det beste resultatet siden triumfen på Stade de France. For fire år siden leda Deschamps laget til kvartfinale, der de tapte knepent for Tyskland. I EM for to år siden fikk de revansje mot tyskerne i semifinalen, da to mål fra Antoine Griezmann sendte vertsnasjonen til finalen.

Deschamps reiser til VM med et ungt og spennende lag der mange av spillerne er på vei mot sitt første VM. Troppen er full av fremadstormende spillere som har potensiale til å avgjøre kamper helt på egenhånd. Spørsmålet er om de har erfaringa som skal til for å gå helt til topps.

En som kunne ha bragt erfaring og rutine med seg til Russland er Laurent Koscielny. Men 3. mai fikk det franske landslaget et hardt slag i ansiktet. Arsenal og Atlético Madrid møttes i semifinalen i Europa League, og etter drøyt ti minutter var det tydelig at noe var fryktelig galt med Arsenals kaptein. Midtstopperen vred seg i smerte og hamra i gresset i frustrasjon, før han måtte bæres av bana på båre. Akillesen hadde røket, og Frankrike må klare seg uten sin erfarne forsvarssjef i VM.

Heldigvis for Frankrike har de to yngre midtstoppere i verdensklasse. Selv om Les Bleus kanskje vil savne Koscielnys rutine og lederegenskaper, danner Raphaël Varane (25 år) og Samuel Umtiti (24) et knallsterkt midtstopperpar. Siden de dro fra Frankrike til Spania har begge etablert seg som nøkkelspillere hos hver sin spanske gigant. I år har Umtiti vært helt sentral i Barcelonas vei til serie- og cupgull, mens Varane har vært med på å sikre Real Madrid sitt tredje strake Champions League trofé. Varane er den eneste i forsvarsrekka som også var med for fire år siden, mens Umtiti fikk sin landslagsdebut i kvartfinalen i EM.

[sumo progid=1342703]
Se alt om Frankrike i episode 11 av Veien til fotball-VM 2018 på TV2 Sumo.

Offensivt har Frankrike mer enn nok talent å ta av, og nåløyet for å få bli med til VM har vært trangt. En av dem som likevel har vært regna som selvskrevne er 19 år gamle Kylian Mbappé. Da han debuterte på landslaget våren 2017 ble han den første franske landslagsspilleren som er født etter VM 1998, og etter å ha tatt fotball-Europa med storm forrige sesong var han en av verdens mest ettertrakta spillere. Det ble til slutt PSG som sikra seg supertalentet, for en sum som gjør ham til verdens nest dyreste spiller.

Ousmane Dembélé var også en av fjorårets store overganger da han gikk fra Borussia Dortmund til Barcelona. Selv om den første sesongen i Spania har vært prega av skader, har han mot slutten av sesongen vist de samme tendensene som gjorde at han herja i Tyskland. I Lyon har 24 år gamle Nabil Fekir hatt en strålende sesong, med 18 mål og 7 assist. Florian Thauvin (Marseille) er på sin side den spilleren som har scora flest seriemål etter Cavani, og endte sesongen med hele 22 mål og 11 assist. Dermed er det kanskje ikke så rart at spillere som Anthony Martial og Alexandre Lacazette må bli igjen hjemme.

Et gjennomgangstema for Frankrike i flere mesterskap har vært kontroversiell oppførsel og utenomsportslig drama. For seks år siden var det lite som tyda på at Griezmann en gang skulle reise til VM som en av Frankrikes største stjerner. I 2012 var Frankrikes U21-lag midt i kvalifiseringa til U21-EM og skulle møte Norge over to kamper. Selv om Norge sensasjonelt vant sammenlagt, var det ikke det som skapte de største overskriftene. Griezmann og fire lagkamerater ble oppdaga på nattklubb i Paris da de skulle ha vært sammen med resten av laget i Le Havre. Som straff ble Griezmann og de fire andre unge franskmennene utestengt fra å representere Frankrike i et helt år.

Frankrikes to toppscorere i kvalifiseringa til VM (Foto: Scanpix)

I mars 2014 fikk Griezmann en ny sjanse i den franske landslagsdrakta, og siden den gang har han blitt en av Frankrikes viktigste spillere. I EM ble han kåra til turneringas beste spiller, og ble også toppscorer. I kvalifiseringa til VM i Russland er det han og Olivier Giroud som har scora flest mål for Frankrike. Nå jakter Griezmann sitt første VM-mål, etter å ha måttet reise hjem fra Brasil uten scoring. 

Frankrike åpner VM mot Australia, før de møter Peru og så avslutter mot Danmark.VM-trekninga må ha bragt fram gamle minner for Deschamps. Også i gullåret 1998 var Frankrike plassert i gruppe med Danmark, og også i 1998 var oppgjøret mot Danmark den siste kampen i gruppespillet. Den gangen vant Frankrike 2-1, og sikra seg dermed førsteplassen i gruppa foran Danmark. Det store spørsmålet er om Deschamps kan gi Frankrike en ny triumf i jubileumsgave.

Vil du lese mer om VM? Sjekk ut gårsdagens tekst om Australia. 

Tunisia ble historiske i sin aller første VM-kamp, men har ikke klart å kvalifisere seg siden 2006. Nå er de endelig tilbake i VM, men må reise til Russland uten sin aller beste spiller. Kan Tunisia endelig få sin etterlengtede seier?

Den 1. juni 1978 skrev Tunisia VM-historie. I sin aller første VM-kamp slo de Mexico 3-1, og ble det første afrikanske laget som vant en kamp i VM. I de to påfølgende kampene ble det et knepent tap mot Polen og uavgjort mot Vest-Tyskland, og dermed måtte Tunisia reise hjem etter gruppespillet.

Selv om Tunisias VM-eventyr starta lovende, klarte de aldri å leve opp til triumfen mot Mexico. Etter å ha fått VM-debuten i Argentina i ‘78, gikk det tjue år før de igjen klarte å kvalifisere seg til et VM. Fra 1998 til 2006 deltok de i tre mesterskap på rad, men klarte ikke å vinne en eneste kamp. På de 12 kampene Tunisia har spilt i VM er fortsatt åpningskampen mot Mexico den eneste seieren.

Siden VM-kvalifiseringa begynte har Tunisia klatra jevnt og trutt på FIFA-rankinga. Fra 40. plass i 2015 har de nå tatt seg hele veien opp til 14. plass, rett bak England. De gikk ubeseira gjennom kvalifiseringa og vant fire av seks kamper i gruppespillet. Med uavgjort i den siste kampen mot Libya ble de gruppevinnere ett poeng foran Kongo, og kunne feire at de var tilbake i VM etter tolv års venting.

1676
Se alt om Tunisia i episode 11 av Veien til fotball-VM 2018 på TV2 Sumo.

Tunisias største stjerne og viktigste spiller på veien mot VM har vært Youssef Msakni. Han har vært helt sentral i kvalifiseringa, og scora blant anna hattrick da Tunisia snudde 0-1 til 4-1 mot Guinea. Det var derfor et hardt slag da Msakni ble skada i en seriekamp for Al Duhail (Qatar) i april. Han hadde allerede mista et par treningskamper på grunn av en mindre skade, men denne gangen var det langt mer alvorlig. Korsbåndet hadde røket, og Tunisia måtte forberede seg på å reise til VM uten sitt viktigste offensive våpen. Ifølge landslagstrener Nabil Maâloul er det som om Argentina skulle reist til VM uten Messi.

Uten sin Messi må Maâloul finne andre spillere som kan lede det tunisiske angrepet. Maâloul er nå inne i sin andre periode som landslagstrener. Forrige gang han fikk prøve seg ga han seg før det hadde gått et år, etter at et tap mot lille Kap Verde sendte Tunisia ut av kvalifiseringa til VM i Brasil. Maâloul var assistenttrener forrige gang laget deltok i VM, da Tunisia havna helt sist i sin gruppe med ett poeng. Han var også assistenten da Tunisia vant sitt eneste afrikamesterskap i 2004.

Maâloul ble henta tilbake våren 2017, og får nå en ny sjanse til å lede hjemlandet i et mesterskap. Han har fått mye skryt for å ha bygd et lag med sterkt samhold. Den tunisiske journalisten Souhail Khirma har beskrevet det slik:

“Han har klart å skape et sterkt bånd mellom spillerne. På tross av at de er rivaler for klubblagene, forener han dem som brødre som kjemper for det tunisiske flagget. Han refererer ofte til spillerne som sine egne barn, og det er tydelig at de har et helt spesielt forhold”

Khazri feirer scoring mot Costa Rica i oppkjøringa til VM. Kan han bli Tunisias nye redningsmann? (Foto: Scanpix)

Kanskje kan dette samholdet gjøre at Tunisia kollektivt tar ansvar for å fylle tomrommet etter Msakni. En av de det knyttes store forventninger til er Wahbi Khzari. Khzari er født i Frankrike og er eid av Sunderland. Denne sesongen har han vært på lån i Rennes, og tilbake i Frankrike har han fått ny fart på karrieren. Med ni mål er han den spilleren som har scora nest flest mål for Rennes denne sesongen. Rennes har allerede gjort det klart at de ønsker å hente ham permanent, og vil aller helst få det unna før VM så de slipper konkurranse fra større klubber. En annen som kan bidra offensivt er Naïm Sliti. I likhet med Khazri har Sliti vært utlånt denne sesongen, og har spilt for Dijon. Der har han imponert nok til at klubben har bestemt seg for å hente ham permanent fra Lille.

På midtbana bidrar Ferjani Sassi og Mohamed Amine Ben Amor med defensiv trygghet. Ifølge Msakni utgjør de mye av motoren i det tunisiske laget. De defensive fibrene på midtbana er også avgjørende for at backene Ali Maâloul og Hamdi Nagguez kan storme framover for å bidra offensivt.

Ferjani Sassi feirer at Tunisia endelig er tilbake i VM. (Foto: Scanpix)

De tunisiske spillerne er ikke redde for tøff motstand i VM. Da de ble spurt hvilke lag de håpa på å møte, ville Ben Amor gjerne spille mot Argentina og Messi. Hamdi Nagguez ville på sin side gjerne ha Tunisia i samme gruppe som Brasil, og Ali Maâloul ønska å få bryne seg på Portugal og Cristiano Ronaldo. I oppkjøringa har Tunisia blant anna slått Costa Rica og spilt uavgjort mot nettopp Portugal. De har ikke tapt en landskamp siden de ble slått 1-0 av Marokko i mars 2017, og får en siste generalprøve før VM når de møter Spania til treningskamp 9. juni. 

Selv om de tunisiske spillerne ikke fikk ønskene sine oppfylt under trekninga i desember, får de definitvt et par solide utfordringer i gruppespillet. Tunisia er i gruppe G og møter England i den første kampen. Deretter skal de bryne seg på Belgia, før de avslutter mot debutantene fra Panama. Førti år etter at de markerte VM-debuten mot Mexico med en storslått seier jakter de fortsatt seier nummer to. Wahbi Khazri mener at Tunisia er klare for oppgaven:

“Vi har en fantastisk generasjon som nå er klare for å virkelig leve opp til sitt potensiale. Alle spiller for laget og det er mer enn bare de elleve spillerne på bana. Vi har 23 eller 24 spillere som er klare til å gå ut og levere alt de har. Treneren tror på oss, og det gir oss energien vi trenger til å ha suksess i VM.”

Vil du lese mer om VM? Sjekk ut gårsdagens innlegg om Frankrike.

  FIFA WORLD CUP 2018  

Hele oversikten over VM-kampene på TV 2 Sumo finner du også her:
VM-kampene på TV 2 Sumo

Fredag 15. juni 
19.55 Portugal – Spania på TV 2 og TV 2 Sumo

Lørdag 16. juni
11.55 Frankrike – Australia på TV 2 og TV 2 Sumo
17.55 Peru – Danmark på TV 2 og TV 2 Sumo

Søndag 17. juni
13.55 Costa Rica – Serbia på TV 2 og TV 2 Sumo
16.55 Tyskland – Mexico på TV 2 og TV 2 Sumo

Mandag 18. juni
16.55 Belgia – Panama på TV 2 og TV 2 Sumo

Tirsdag 19. juni
13.55 Colombia – Japan på TV 2 og TV 2 Sumo
16.55 Polen – Senegal på TV 2 og TV 2 Sumo

Onsdag 20. juni
16.55 Uruguay – Saudi-Arabia på TV 2 og TV 2 Sumo
19.55 Iran – Spania på TV 2 og TV 2 Sumo

Torsdag 21. juni
13.55 Danmark – Autralia på TV 2 og TV 2 Sumo
16.55 Frankrike – Peru på TV 2 og TV 2 Sumo

Fredag 22. juni
19.55 Serbia – Sveits på TV 2 og TV 2 Sumo

Lørdag 23. juni
13.55 Belgia – Tunisia på TV 2 og TV 2 Sumo
19.55 Tyskland – Sverige på TV 2 og TV 2 Sumo

Søndag 24. juni
13.55 England – Panama på TV 2 og TV 2 Sumo

Mandag 25. juni
15.55 Uruguay – Russland på TV 2 og TV 2 Sumo
15.55 Saudi-Arabia – Egypt på TV 2 Sportskanalen og TV 2 Sumo

Tirsdag 26. juni
19.55 Island – Kroatia på TV 2 og TV 2 Sumo
19.55 Nigeria – Argentina på TV 2 Sportskanalen og TV 2 Sumo

Onsdag 27. juni
19.55 Serbia – Brasil på TV 2 og TV 2 Sumo
19.55 Sveits – Costa Rica på TV 2 Sportskanalen og TV 2 Sumo

Torsdag 28. juni
15.55 Senegal – Colombia på TV 2 og TV 2 Sumo
15.55 Japan – Polen på TV 2 Sportskanalen og TV 2 Sumo

Søndag 1. juli
16.00 Åttedelsfinale på TV 2 og TV 2 Sumo

Mandag 2. juli
16.00 Åttedelsfinale på TV 2 og TV 2 Sumo
20.00 Åttedelsfinale på TV 2 og TV 2 Sumo

Tirsdag 3. juli
20.00 Åttedelsfinale på TV 2 og TV 2 Sumo

Fredag 6. juli
16.00 Kvartfinale på TV 2 og TV 2 Sumo

Lørdag 7. juli
20.00 Kvartfinale på TV 2 og TV 2 Sumo

Tirsdag 10. juli
20.00 Semifinale på TV 2 og TV 2 Sumo

Onsdag 11. juli
20.00 Semifinale på TV 2 og TV 2 Sumo

Vi har lenge venta på at Belgias gylne generasjon skulle slå ut i full blomst. Med stjernespillere i alle lagdelene har de vært et lag mange har snakka om som en “dark horse”. Kan Roberto Martínez og Thierry Henry endelig knekke koden og gjøre Belgia til et vinnerlag?

Etter at de røk ut i åttedelsfinalen i VM 2002 måtte Belgia vente 12 år før de igjen fikk sjansen i et mesterskap. Etter å ha gått glipp av to VM og tre EM, var de endelig tilbake i Brasil 2014. Både i VM 2014 og EM 2016 røk Belgia ut i kvartfinalen, der de ble sendt hjem av henholdsvis Argentina og Wales. Selv om kvartfinale i mesterskap ikke er noe å kimse av, har mange sittet igjen med en følelse at Belgia hele tiden har hatt mer å gå på.

Om vi ser på kvalifiseringa til årets VM, ser det ut til at de røde djevlene nå har et strålende utgangspunkt for å endelig få ut sitt fulle potensiale. Sett bort i fra vertsnasjonen Russland var Belgia det aller første europeiske laget som kvalifiserte seg til VM. Med ni seire og én uavgjort var de suverene gruppevinnere, og booka billetten til Russland med to kamper igjen.

Roberto Martínez tok over Belgia i 2016 etter den skuffende exiten mot Wales i EM. 44 år gamle Martínez har drøyt ti års erfaring som trener, men har aldri før trent et landslag. Dermed blir dette hans aller første mesterskap. Spanjolen har dog erfaring med å dekke både EM og VM som fotballekspert, og kjenner flere av spillerne godt fra sin tid som trener i Premier League. Som Everton-trener har han jobba tett med både Romelu Lukaku og Marouane Fellaini. Med et Premier League-tungt belgisk lag har han også måttet legge planer for å stoppe mange av de viktigste spillerne i den belgiske troppen.

Martínez og Henry i aksjon på treningsfeltet. (Foto:Scanpix)

Med seg i trenerteamet har han blant andre Thierry Henry, og hans erfaring som landslagsspiller for Frankrike kan kanskje være en av nøklene til å få maksimalt utbytte av det belgiske laget. Det er nemlig ingen tvil om at Belgia har mer enn nok talent. Men et av de store spørsmålene har vært om Belgia har mentaliteten som trengs når det virkelig drar seg til i mesterskap. Thierry Henry har vunnet både VM og EM med Frankrike, og Martínez har flere ganger trukket fram Henrys vinnermentalitet som et viktig våpen for det belgiske landslaget:

“Han har kunnskapen og erfaringa som følger med å vinne VM, noe som er uvurderlig for oss fordi vi har noen mentale barrierer vi må bryte ned hvis vi skal klare å oppnå det samme”.

I forsvarsrekka har Martínez stort sett foretrukket en trebackslinje. Tottenhams stopperduo Toby Alderweireld og Jan Vertonghen er selvskrevne, og har hatt mange år på å utvikle og perfeksjonere samspillet sitt. Den defensive duoen spilte sammen i Ajax før de ble gjenforent i Tottenham for tre år siden, og begge har gjentatte ganger snakka om det spesielle båndet de har på bana. Vertonghen beskriver det som at de forstår hverandre, og vet hvordan de skal spille sammen. Alderweireld har på sin side sagt at partnerskapet med Vertonghen føltes riktig fra dag én i Ajax. Selv om Alderweireld var ute store deler av sesongen med skade, håper Belgia at samspillet er på plass også i Russland.  

Alderweireld og Vertonghen har spilt sammen i årevis, helt siden de var pur unge. (Foto: Scanpix)

Skadeplagede Thomas Vermaelen (Barcelona) og Vincent Kompany (Manchester City) er begge med i troppen på tross av nylige skader, og det gjenstår å se hvem av dem som blir tredjemann i forsvarsrekka når Belgia møter Panama 18. juni. Martínez har sagt at han kommer til å se hvordan Kompany ligger an 17. juni, og ta en avgjørelse da.

Offensivt har Belgia vært suverene i kvalifiseringa, med 43 mål på 10 kamper. Bare de regjerende mestrene Tyskland kan vise til samme kalassifre, og en fjerdedel av målene er signert Romelu Lukaku (Manchester United). Selv om han nylig feira 25-årsdagen sin har Lukaku allerede skutt seg inn i de belgiske historiebøkene. I løpet av kvalifiseringa ble han Belgias toppscorer med 11 mål, og han er nå den spilleren med flest mål for Belgia gjennom tidene. Et par måneder etter at Martínez tok over etter Marc Wilmots var Lukaku tydelig på at han var mer enn fornøyd med å bli gjenforent med sin tidligere trener:

“Siden han kom inn som trener har vi bare spilt gode kamper. Han har på en måte befridd meg fra fengsel. Jeg vet hva han forventer av meg, hvor og hvordan jeg skal spille (…)”

1602
Se alt om Belgia i episode 12 av Veien til fotball-VM 2018 på TV2 Sumo.

Men det er ikke bare en frigjort Lukaku som kan skape jubelscener for Belgia. Eden Hazard og Kevin de Bruyne har begge etablert seg blant de aller beste spillerne i Premier League, og kan både score selv og skape muligheter for hverandre. I Italia har Driens Mertens blomstra i en ny rolle de to siste sesongene i Napoli. På de to siste sesongene har han scora nesten 50 seriemål for Napoli, noe som har gjort ham til klubbens toppscorer to år på rad.

Belgia møter England i den siste og avgjørende kampen i gruppe G. Begge er favoritter til å gå videre fra gruppa, og hvis begge lagene gjør jobben mot Panama og Tunisia, kåres vinneren av gruppe G 28. juni i Kaliningrad. Mange av spillerne i det oppgjøret kjenner hverandre godt. Alderweireld og Vertonghen har tilbragt utallige timer på feltet sammen med Harry Kane og Dele Alli, og de blir spennende å se om stopperduoen klarer å stenge av for lagkameratene. Kevin de Bruyne skal prøve å lure ballen forbi City-kollegaene John Stones og Kyle Walker, mens Eden Hazard møter sin klubbkaptein Gary Cahill.

På mange måter kommer dette mesterskapet på et perfekt tidspunkt for Belgias gylne generasjon. Mange av nøkkelspillerne er inne i sin beste alder som fotballspillere. Kanskje er dette deres store sjanse. 

Gira på mer VM-stoff? Les gårsdagens innlegg om Belgia.

For fire år siden var Costa Rica laget som tok verden med storm. Ved hjelp av en gjeng tidligere Eliteseriespillere og en keeper i verdensklasse reiste de hjem fra Brasil som en av VMs største suksesshistorier. Kan de by på nye overraskelser i Russland?

Da gruppene til VM i Brasil ble trukket, var den generelle oppfatninga at Costa Rica skulle være fornøyd hvis de i det hele tatt klarte å ta poeng. Gruppa ble raskt annonsert som “Dødens gruppe”, og de fleste regna med at England, Italia og Uruguay skulle knive om førsteplassen.

Den første kampen mot Uruguay begynte som forventa. Etter 24 minutter tok Uruguay ledelsen på et straffespark fra Edinson Cavani. Men i VM kan alt skje, og i andre omgang viste Costa Rica at de på ingen måte hadde tenkt til å holde seg til mesterskapsmanuset. I løpet av tre minutter snudde Costa Rica 0-1 til 2-1, takket være Joel Campbell og Oscar Duarte. I det 84. minutt satte Marco Ureña spikeren i kista. Costa Rica hadde vunnet den første kampen i dødens gruppe, og kampen ble starten på et ekte VM-eventyr.

I den påfølgende kampen mot Italia var en heading av Bryan Ruiz kombinert med mållinjeteknologi nok til å sikre tre nye poeng og avansement til åttedelsfinalen. Utrolig nok ble Costa Rica det første laget som gikk videre fra dødens gruppe. Kronen på verket kom i den siste gruppespillskampen mot England, der 0-0 og ett poeng gjorde lille Costa Rica til gruppevinnere.

Costa Ricas landslag røk ut i kvartfinalen i 2014, men ble tatt i mot som helter da de kom hjem. (Foto: Scanpix)

I åttedelsfinalen måtte de ut i straffekonk mot Hellas, der Keylor Navas og Michael Umaña ble de store heltene. Plutselig var underdogen fra dødens gruppe klare for kvartfinale mot Nederland. De holdt ut helt til straffer også mot Nederland, men denne gangen måtte de se seg slått av van Gaals coaching i verdensklasse og reservekeeper Tim Krul. Men selv om Costa Rica måtte gi tapt i kampen om semifinalebillettene, kunne de reise hjem fra Brasil med vissheten om at de hadde tatt Costa Rica til nye VM-høyder.

Siden Costa Rica sjokkerte stormaktene i Brasil har de fått ny trener. Selv om Óscar Ramírez syns det er slitsomt at jobben som landslagstrener krever at han går med dress og slips, har han vendt seg til det nye livet etter at han tok over i august 2015. Og selv om dette er hans første periode som landslagstrener, vet han veldig godt hva det betyr å delta i VM. Ramírez var med som spiller i 1990, da Costa Rica spilte sitt aller første VM. Han vet også at det er fullt mulig å slå oddsene i et mesterskap. Det var et aldri så lite sjokk i ´90 da debutantene Costa Rica vant åpningskampen mot Skottland. Også den gangen klarte Costa Rica å gå videre fra gruppespillet, med seier mot Sverige og knepent tap mot Brasil. De røk ut i åttedelsfinalen mot Tsjekkoslovakia, men det var likevel en uventa sterk prestasjon av Ramírez og hans lagkamerater. Nå skal han reise til Russland som trener, etter å ha leda laget til en andreplass i kvalifiseringa.

1628
Se alt om Costa Rica i episode 12 av Veien til fotball-VM 2018 på TV2 Sumo.

Kaptein Bryan Ruiz var avgjørende i forrige VM, med scoringer både mot Italia og Hellas. Selv om playmakeren hadde en trøblete start på årets sesong i Sporting, stoler Ramírez på at han igjen har prikka inn toppformen til VM. Ingen av spillerne i dagens tropp har scora flere mål for landslaget enn Ruiz, og sammen med Christian Bolaños bidro han med flest målgivende i løpet av kvalifiseringa til VM.

Mange av spillerne i Ramirez’ tropp var med også i Brasil. Spillere som Cristian Gamboa (Celtic, tidligere Rosenborg), Celso Borges (Deportivo la Coruña, tidligere Fredrikstad), Giancarlo González (Bologna, tidligere Vålerenga) og Christian Bolaños (Deportivo Saprissa, tidligere Start) var blant Eliteseriens representanter i forrige VM, og er med også denne gangen. Men en av dem som endelig skal få sitt første VM er Sunderlands Bryan Oviedo. Venstrebacken brakk beinet i en cupkamp med Everton vinteren 2014, og måtte derfor bli igjen hjemme på Costa Rica da de andre dro til Brasil. Han fikk prøve seg som kommentator under Costa Ricas eventyrlige VM, men er nå mer enn klar for å gjøre en jobb på bana i stedet for foran kameraet.

Siden VM i Brasil har troféskapet til Keloyr Navas bare vokst og vokst. (Foto: Scanpix)

En av Costa Ricas viktigste spillere i Brasil var Keylor Navas. Da VM 2014 starta, var Navas nettopp ferdig med en sesong der han endelig hadde etablert seg som førstevalg på keeperplassen i Levante. Det er ingen underdrivelse å si at Navas var en av hovedgrunnene til at Costa Rica kom hele veien til kvartfinale. Etter VM ble han henta til Real Madrid, og siden forrige VM har han vunnet ett ligagull og tre Champions League-trofeer. Keeperen har blitt Costa Ricas aller største stjerne, og en viktig inspirasjon for hele nasjonen. I desember 2017 kom filmen “Hombre de Fe”, som handler om Keylor Navas og hans vei til toppen. Historien om den unge gutten som slo tilbake etter å ha blitt avvist av det lokale fotballaget fordi han var for lav har blitt et symbol på at ingenting er umulig så lenge man jobber hardt nok.

Da VM-gruppene skulle trekkes, sa Ramírez at han gjerne ville møte et par europeiske lag. Han pekte også på at Costa Rica har god erfaring med å bli trukket i gruppe med lag fra Europa:

“Historien har vist oss at hver gang vi møter europeiske lag, har vi alltid gjøvet løs på oppgava og hatt våre aller beste mesterskap. Etter 2014 er vi egentlig ikke redde for noen.”

Selv om Ramírez og co ikke fikk et av de europeiske lagene fra nivå én, fikk han likevel viljen sin. Costa Rica spiller i gruppe E, der de møter Brasil, Sveits og Serbia. Så får vi se om Costa Rica nok en gang klarer å overraske, eller om eventyret i Brasil var et blaff.

Vil du lese mer om VM? Sjekk ut gårsdagens innlegg om Belgia.

Fotball er ferskvare, og enkeltresultater setter i altfor stor grad dagsorden. Derfor stilnet kritikken av Liverpools salg av Philippe Coutinho etter den imponerende seieren over Manchester City – Englands suverent beste lag. Skjebnen og terminlisten ville det slik at Klopps neste utfordring ble Englands dårligste lag; Swansea. Og det kostbare tapet for bunnlaget i PL understreker risikoen ved å selge en av Europas beste play-makere midt i sesongen. Dette er IKKE etterpåklokskap, jeg har hele tiden ment at beslutningen om å la Coutinho gå til Barcelona nå var uforståelig.

Og den viktigste årsaken er denne: Klopp har ingen midtbanespillere i stallen som besitter kvalitetene til den brasilianske magikeren:

1. Den tidlige og presise bakromspasningen til de tre frontspillerne, en pasning som gir forsvarende lag en ekstra utfordring ved balltap.
2. “Drop the shoulder” – dra av en mann og skape ubalanse. Igjen blir motstander satt på prøve, og nok en gang nyter de tre på topp godt av Coutinhos kreativitet.
3. Nærteknikk og dribleferdigheter på siste tredel. For å bryte ned lag som legger 10 mann på egen 16-meter, kreves det ofte kombinasjonsspill fra øverste hylle. Step up, Coutinho!
4. Distanseskudd. Lag som ligger lavt må ta hensyn til Coutinhos skuddben, og dermed blir det vanskeligere å forsvare seg.

Wijnaldum, Can, Oxlade-Chamberlain, Lallana, Henderson. Det er alternativene Klopp rår over sentralt på midten. De tre første spilte, og dominerte, mot Manchester City. De samme tre kom til kort mot Swansea. En perfekt illustrasjon på mitt poeng! Mot City scoret Liverpool 4 flotte mål. Laget hadde ballen til sammen 29 sekunder forut for scoringene! Det ble slått 4 pasninger til sammen mellom de røde før målene! (The Times)

1-0 : 6 sekunder og én pasning fra ballen vinnes til scoring.

2-1 : 11 sekunder og to pasninger før Firminos lekre chip.

3-1 : 7 sekunder og en pasning forut for Manés kanon i krysset.

4-1 : 5 sekunder fra Edersons dårlige klarering til Salahs 18. PL-mål.

Mot City kunne Liverpools midtbanetrio spille på styrkene sine. Hjemmelaget hadde ballen 35 prosent av kampen. Det handlet om løpskraft, fysikk og power. Stresse et åpent og spillende City-lag, vinne ballen gunstig og utnytte store rom. Mot Swansea er bildet totalt annerledes. Det stilles mye større krav til teknikk, pasningskvalitet og tempo med ball. Kreativitet. Her skorter det hos de nevnte tre. Henderson mangler også dette, den som er nærmest er Lallana, som ganske sikkert får sjansen når de to neste motstanderne er West Bromwich og Huddersfield.

I tillegg til at Klopp ikke har spillere som kan fylle det kreative tomrommet Coutinho etterlater, er salget en kraftig svekkelse av stallen. På benken mot Swansea satt Solanke, som har fått mange sjanser, men ennå ikke scoret for sin nye klubb. Derfor ble Danny Ings foretrukket i Wales da Liverpool desperat jaktet på scoring mot slutten. Dette er spillere som ikke holder det nivået Liverpool behøver når sluttspillet i Champions League nærmer seg, og det skal fightes om topp 4 og et usedvanlig viktig første trofé for Klopp (FA-cupen). Solanke er uferdig og per dags dato ingen oppgradering fra Origi som gikk på lån til Tyskland. Ings har vært ute så lenge at det er åpenbart at det vil ta tid å bli den målfarlige spissen Liverpool sårt trenger når de avgjørende kampene kommer tett utover vinteren og våren.

Slik situasjonen er, tåler heller ikke Klopp skader eller formsvikt hos spillerne som nå har ansvaret for at Liverpools sesong ikke sporer av. Kan han forvente 30 ligamål fra sensasjonen Salah? Vil Mané finne tilbake til storformen? Orker Firmino kampprogrammet som venter?

Tre ganger ja er ikke sannsynlig. Så er spørsmålet om det er mulig å finne en erstatter for Coutinho med en uke igjen av overgangsvinduet. Liverpool har brent seg på forhastede løsninger tidligere, forsøket på å hente Keita allerede nå mislyktes, og Klopp har vært tydelig på at han heller venter enn å handle overilt.

Og da er vi tilbake til utgangspunktet: Hvorfor valgte Liverpool å holde på Coutinho i sommer, for så å la ham gå midt i sesongen? Klopps usvikelige tro på egne spillere er beundringsverdig, men dersom sesongen ender med en 5. plass i ligaen, og exit i cupene, er rekordsummen Coutinho innbrakte et altfor lite plaster på et gapende sår.

Det er Deadline Day.

Det er dagen for desperate overganger. Dagen der verdens mest hektiske liga ikke bare er hektisk, men elektrisk. Action på banen, action i klubbkorridorene. Managere, spillere, styreformenn og agenter – alle på jakt etter overgangen som kan gagne deres klubb, eller deres karriere. Eller deres lommebok.

Her følger en overgangshistorie fra en overgang det aldri ble noe av.

Vi skal tilbake til januar 2013. I Vest-London ligger Fulham, en etablert Premier League-klubb med ting på stell, både på og utenfor banen. Her tjente jeg til mitt daglige brød, og litt til, og var vel i all beskjedenhet regnet som en av de bedre midtstopperne utenfor topp 6 i PL. God i duellspillet, aldri skadet, jevn i prestasjonene. «A solid Premier League performer», ble det sagt.

TØFE TAK: Dueller som denne mot QPRs Jay Bothroyd ble det mange av i Premier League. Foto: Glyn Kirk/AFP

Noen få miles lenger nord i Vest-London ligger Queens Park Rangers. På den tiden var også QPR i Premier League, men der stopper også likheten med Fulham. QPR slet voldsomt, til tross for enorme investeringer i spillerstallen. Selv om den styrtrike eieren Tony Fernandes hadde pumpet pund inn i klubben, var det lite resultater av dette på banen. QPR tapte og tapte, og kampen mot nedrykk var desperat nå i overgangsvinduet. Bakover på banen lakk det som en sil, og klubben var på jakt etter forsterkninger på midstopperplass.

Det hører med til denne historien at rivaliseringen mellom Fulham og QPR er voldsom. Tross kort avstand mellom klubbene, er det nærmest for to forskjellige verdener å regne. Rolige Craven Cottage ved Themsen, kontra fiendtlige Loftus Road litt nord for Shepherd`s Bush. Det smalt alltid skikkelig i dette oppgjøret, både på banen og ikke minst på tribunen.

Mot slutten av overgangsvinduet kom jeg som vanlig inn fra Fulham-trening rundt lunsjtid, og sjekket som alltid telefonen for å sjekke hva som foregikk i verden. Der fant jeg en sms fra en QPR-spiller og en fra en agent, begge med samme budskap: QPR ville gjerne kjøpe meg nå i dette overgangsvinduet. Lønnen som ble forespeilet var over det dobbelte av hva jeg tjente i Fulham.

QPR ville gjerne kjøpe meg nå i dette overgangsvinduet. Lønnen som ble forespeilet var over det dobbelte av hva jeg tjente i Fulham.

Med det samme hadde jeg flere ting ganske klart for meg. Sportslig og sosialt ville jeg utvilsomt ha det bedre i Fulham, mens lønnen var det beste argumentet for QPR. Videre visste jeg at en overgang den veien ville være helt uakseptabelt for Fulham-fansen, som jeg alltid hadde hatt et nært og ekte forhold til. Det var også sannsynlig at Fulham som klubb ville sette seg fullstendig på bakbena her, og det var lite trolig at en overgang ville kunne komme i stand med mindre jeg spilte med alle skitne triks fra den mest kyniske boka om player power. Her ville det vært nødvendig å ofre etablerte vennskap og brenne solide broer. Kort sagt, kun en drittsekk ville kunne få en slik overgang i stand. Det var – som alltid – nødvendig å tenke grundig gjennom dette, men tiden var knapp. Derfor ryddet jeg kalenderen, inviterte fruen på middag samme kveld, og ringte noen få personer jeg stolte helt og fullt på i bilen hjem fra trening.

Det er verdt å tenke over at det er slik disse overgangshistoriene er for spillerne det gjelder. I en verden der man spiller fotball og lever med en stor grad av offentlighet, er man likevel så til de grader seg selv nærmest når det kommer til potensielle overganger. Det er svært få man kan stole på og sparre med. Og medspillere og kolleger i egen klubb, som er mennesker man deler nære ting med daglig, er plutselig helt ute av bildet i en diskusjon om noe så nærliggende som egen fotballkarriere.

KUNNE BLITT MEDSPILLERE: QPR hadde spillere som Andros Townsend i sitt lag på denne tiden. Foto: Alastair Grant/AP

Kvelden kom, og vi satte oss i bilen på vei mot sentrum av London. Jeg husker jeg tok med min kone på en restaurant i Park Lane, ene og alene av den grunn at jeg regnet det som usannsynlig at det var særlig mange andre gjester der en kveld utenom helgen. Vi satte oss ned i et nærmest tomt lokale, jeg tok frem penn og papir for å sette opp argumenter for og imot, og vi hadde en god diskusjon til omtrent midt inn i hovedretten.

Det som så skjedde er nok den mest vanvittige tilfeldigheten jeg har opplevd så langt i livet. I et lokale som fremdeles er halvfullt, blir to mannlige gjester geleidet inn av personalet. Jeg ser en del hoder snu i lokalet, men legger først ikke merke til hvem det er. Først når gjestene er fremme ved bordet like ved siden av vårt, går det opp for meg. Dette er eks-spiller og Skysports-ekspert Jamie Redknapp med pappa Harry Redknapp, og sistnevnte er altså manager for QPR. De blir like godt plassert på et bord som er mindre enn en halvmeter fra vårt.

QPR-MANAGER: Ringreven Harry Redknapp har vært innom både West Ham, Portsmouth, Southampton og Tottenham, men hadde sin siste Premier League-jobb i Queens Park Rangers. Foto: Glyn Kirk/AFP Photo

Det som så følger er noe av det mest pinlige og merkverdige i all min tid. Først noen høflighetsfraser, så et mer eller mindre mislykket forsøk på å forklare min kone hvem dette er uten å bruke engelske ord. På dette tidspunkt var det fristende å tro at det neppe var tilfeldig at Redknapp dukket opp akkurat her og akkurat nå, for hva var egentlig sjansen for å møtes tilfeldig i en by med over ti millioner innbyggere, samme dag som beskjeden om QPRs interesse kom?

Imidlertid skjønte jeg tidlig at Redknapp senior ikke var på jobb, snarere tvert imot. Han hadde tydeligvis startet kvelden ganske tidlig, og hadde nok med å avvikle en vanlig samtale med junior, for ikke å snakke om et innsalg av egen klubb mot en potensiell spiller. Likevel var dette en krisesetting, tenk bare hva et bilde med mobilkamera ville bety. Tidenes forklaringsproblem.

Sjelden har vel en halv hovedrett blitt spist raskere fra unge Hangeland, og aldri har fru Hangeland måttet stå over desserten. Skjult kamera var det heller ikke (jeg sjekket på vei ut…)

HARDE KÅR FOR POENG: Dette bildet er fra 3-2-kampen på Craven Cottage i april 2013, der Adel Taarabt og QPR ble slått. Foto: Ben Stansall/AFP

Vel hjemme og tross forstyrrelsen i diskusjonen var det enkelt å komme til en konklusjon. Jeg hadde ikke noe ønske om å forlate Fulham og hoppe ut i det lønnsomme, men akk så ukjente.

QPR signerte i stedet Christopher Samba fra russisk fotball, men det ble lite seiersdans på Loftus Road den sesongen. En av spikrene i QPR-kisten var et 2-3-tap på Craven Cottage i april. Fulham ble nummer tolv, QPR havnet sist og rykket ned. Og det er nettopp den typen katastrofale konsekvenser man søker å unngå på overgangsvinduets siste dag. Ofte til en veldig høy pris, og ofte med stor grad av usikkerhet.

Noen historier fra Deadline Day vil vi bli kjent med i løpet av dagen i dag, noen kommer gjerne i blogg-form om noen år, mens andre forblir godt skjulte hemmeligheter for all framtid. Uansett, vi kan forvente store nyheter på overgangsvinduets siste dag i Premier League.

Deadline Day er noe helt eget i det moderne sirkus.

WERLCOME TO NORWAY! Torsdag morgen lander William og Katei Nrge – til to dagers hektisk program sammen med våre kongelige. Her er et godt kledd hertugpar på bytur i Stockholm tirsdag denne uken. Vi får håpe at de  to også får oppleve vakkert vintervær i Oslo. (PA)

Tidlig torsdag lander de i Norge!

Etter to travle dager i Stockholm kommer det unge hertugparet av Cambridge nå til Oslo – og et like hektisk program.

Det private jetflyet med William og Kate lander etter planen på den militære delen av Gardermoen klokken 11.45 torsdag.
Her er det ingen adgang for publikum , men TV 2 Nyhetskanalen vil selvsagt sende live når kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit møter dem kyss, klapp og klem ved flytrappen.

Fra Gardermoen går turen i to kongelige limousiner direkte til Slottet i Oslo , der kong Harald og dronning Sonja tar imot sine britiske gjester, som under oppholdet skal bo i kongeboligens mest fornemme suite.

På Slottet blir det offisiell fotografering i Fugleværelset og gaveoverrekkelse i Den hvite salong  – før det er privat lunsj med kongepar og kronprinspar i den vakre Daglige spisesal.

Hertuginne Kate er som kjent gravid med sitt tredje barn – og vil etter turen i parken etter planen ta en velfortjent pause, mens kronprinsparet tar  prins  William drar til MESH i Oslo sentrum for å møte representanter for norske gründerbedrifter.
Etter planen vil de ankomme kl 16.00 og bli der en liten time.

Torsdag kveld inviterer så kongeparet til stor smokingmiddag på Slottet til ære for William og Kate – og TV 2 Nyhetskanalen  sender direkte fra inngangsprosesjonen  samt kong Haralds og prins Williams taler ved taffelet fra ca kl 19.45.

Fredag morgen tar William og Kate farvel med kongeparet på Slottet – for å tilbringe resten av dagen med Haakon og Mette- Marit på farten i Oslo og i Asker.
Hertugparet og kronprinsparet starter dagen møte med et besøk på Hartvig Nissen videregående skole Oslo, der den populære Skam -serien på NRK ble spilt inn.
Der skal de møte både skuespillerne i serien og elever ved skolen.

Tema for møtet er ungdom og mental helse, som er jo er en helt spesiell hjertesak for både det britiske hertugparet og vårt eget kronprinspar.
Det vil være anledning til å se de kongelige både når de ankommer ca kl 10.00 – og når de forlater skolen etter en times tid.

Etter besøket på Hartvig Nissen inviterer Haakon og Mett-Marit til privat lunsj i sitt hjem på Skaugum i Asker.
Der blir det nok også et raskt klesskift for både vertskap og gjester – før turen et par timer senere  går videre til neste post på programmet…

Klokken 14.00 ankommer nemlig de fire unge kongelige sammen Holmenkollen, der de skal besøke både Skimuseet og Hopptårnet –  før de fire tar plass på Kongetribunen for å oppleve et par unge skihoppere i aksjon i bakken.

Aller siste stopp på William og Kates program i Norge er et  møte med glade barn i 4- 5 årsalderen fra to friluftsbarnehager ved Øvresetertjern på Tryvann fredag ettermiddag..
Hertugparet som jo selv er foreldre til to små, skal spesielt ha hatt ønske om å se hvordan norske barn lærer seg  å gå på ski allerede i barnehage-alderen.
De fire kongelige skal også etter planen  grille pølser og pinnebrød sammen med ungene…

Og snipp, snapp , snute…
Deretter blir det kongelig kyss, klapp og klem for hertugpar og kronprinspar  – før Kate og William setter kursen for Gardermoen og det private jetflyet, som skal ta dem hjem til George og Charlotte  i London.

Så får vi jo håpe at de tar med barna neste gang de kommer…

Hvis du ikke bor i Oslo-området  – og ikke har anledning til å oppleve William og Kates besøk på nært hold, kan du selvsagt oppleve det hele på TV 2.
Nyhetskanalen har sin førsteste live-sending allerede ved ankomsten på Gardermoen torsdag – og siden går det slag i slag til langt ut på kvelden. Vi er også live i God morgen Norge på TV 2  kl 0945 torsdag morgen..

Så se og hør oss da vel!

– GLEDER MEG! – Jeg ser virkelig fram til å dekke William & Kates besøk i Norge, sier TV 2s kongehusekspert Kjell Arne Totland, som også dekket hertugparets bryllup i London våren 2011 . –  Men det blir utvilsomt to travle dager både for de kongelige  og oss i pressen.                  TV 2 Nyhetskanalen  skal være live alle steder hertugparet  viser seg både torsdag og fredag. ..   Og de avslutter jo sitt to dagers opphold i Norge fredag ettermiddag med et besøk i  selveste Holmenkollen, der bildet over er tatt ved et annet kongelig besøk i skianlegget. (tv2)

Har du kommentarer, spørsmål eller forslag til Kongebloggen?

Skriv til merg på mail           kjt@tv2.no

Følg eg også på¨Twitter     @tv2KjellArne

Der har jeg allerede lagt ut mange bilde fra William og Kates bedsøk i Sverige – og vil gjøre det samme fra deres to dager i Norge.

Etter en oppsiktsvekkende svak forestilling på Wembley, er det tid for å gå José Mourinho på klingen! Hvorfor framstår Manchester United så tannløse og til tider hjelpeløse på bortebane mot de andre topplagene i Premier League?

Bortekamper United mot topp 6 lagene 2016/17:

Liverpool 0-0

Chelsea 0-4

Chelsea 0-1 (FA-cup)

Manchester City 0-0

Arsenal 0-2

Tottenham 1-2

Bortekamper United mot topp 6 lagene 2017/18:

Liverpool 0-0

Chelsea 0-1

Arsenal 3-1

Tottenham 0-2

Det er 10 kamper og bare én seier! Den kom mot Arsenal som forærte sin motstander to mål de første 12 minuttene. Og selv da fikk Mourinhos menn kjørt seg; De Gea vartet opp med 14 redninger, noe som bringer ham inn i det gode selskapet til Vito Mannone (Sunderland) og Tim Krul (Newcastle) på toppen av den listen i én og samme kamp.

I åtte av kampene står United uten scoring, og det er heller ikke slik at laget har skapt flust av sjanser. Jeg har vært til stede på samtlige kamper, og fellesnevneren er et forsiktig, tafatt og – i noen tilfeller – hjelpeløst Manchester United. Hvorfor er det slik? Toppkampene denne sesongen har gitt oss noen uforglemmelige stunder. Angrepsvillige lag, med og uten suspekt forsvarsspill, har produsert rene klassikere, her er noen eksempler:

Arsenal-Liverpool 3-3

Arsenal-Chelsea 2-2

Liverpool-Man City 4-3

I tillegg har City sprudlet og scoret 9 mål i to hjemmekamper mot Liverpool og Spurs. Tottenham har feid Liverpool av banen med 4-1. Laget som glimrer med sitt fravær på listen er Manchester United.

Det bunner selvfølgelig i Mourinhos tilnærming til fotball, hans filosofi. Det handler om å gjøre færrest feil. Kampen på Anfield i høst er et godt eksempel. Et meget shaky Liverpool tok i mot et United-lag proppfullt av selvtillit. En seig affære endte målløst, og etterpå forklarte Mourinho at han ventet på at Liverpools tre midtbanespillere skulle ta større sjanser etter hvert som kampen skred fram, slik at United skulle få de rommene som kunne gi den avgjørende kontringen. Det er slike marginer Mourinho alltid jakter. De er små, men har tjent ham utrolig godt. Han er en vinner. To troféer brakte han til Old Trafford i sin første sesong. Alle argumenter kveles av pokaler. Men med City 15 poeng foran, og ligagullet utenfor rekkevidde, skinner et nådeløst søkelys på denne tilnærmingen. Er han i ferd med å bli akterutseilt? Får han nok impulser fra sine assistenter som har vært med ham i alle disse årene? Er United-fansen fornøyde uansett, så lenge han henter ett eller to troféer hver sesong?

De fleste supportere jeg snakker med er glade for at Mourinho har signert ny kontrakt. De føler seg trygge med ham ved roret. Det er lett å skjønne etter noen fæle år med Moyes og Van Gaal.  At Mourinho vil fortsette, er logisk. Han vil hente den første ligatittelen til Old Trafford siden Fergie-æraen tok slutt. Klubben har landet på den trygge konklusjonen at portugiseren er rett mann til å gjenreise United.

Tilbake til Wembley onsdag. Viasats svenske ekspert, Glenn Strømberg, oppsummerte 2. omgang slik: En treningsøkt for Spurs. Vår egen Petter Myhre stilte spørsmålet; har Manchester United noe kollektivt angrepsspill? Hvor ofte ser vi at en pasning utløser flere samtidige bevegelser? Både Tottenham og Man City har i møte med Uniteds lynraske angrepsrekke blottlagt en hel banehalvdel, og knapt sluppet til sjanser.

Så kan en selvfølgelig slå seg til ro med at United tross alt er nummer to på tabellen, og godt foran feks Spurs. Mourinho leverer resultater. Huddersfield hjemme på lørdag er grei skuring. Tapet for Spurs var kun andre gang på de siste 87 kampene at United tapte med mer enn ett mål. Og det var ingenting forsiktig eller feigt ved laguttaket, tvert imot. Med Sanchez´ entre valgte Mourinho å bruke Pogba som én av to sentrale på midten, men det er en jobb franskmannen ikke synes disiplinert nok til å beherske. Og da er vi over på den store diskusjonen om riktig bruk av spillere. Hva er Pogbas beste posisjon? Hvordan skal Mourinho få utnyttet hans åpenbare kvaliteter? Hvilke stoppere bør spille? Er Ashley Young bedre enn Luke Shaw? Hvor er Rashford, Mata og Blind som startet sesongen for United? Mkihtaryan hadde 5 målgivende på de 5 første kampene i høst, nå er han Arsenalspiller.

Manchester United er verdens største klubb. Mourinhos meritter er makeløse. Men enn så lenge er de ingen magisk match. Siste toppkamp borte denne sesongen er på Etihad like etter påske. Det er et godt sted å snu en urovekkende trend.

DUELL Å FØLGE MED PÅ

Sean Dyche vs. Pep Guardiola. Kick and run mot tiki-taka. Kjøtt og muskler mot teknikk og finesse. Nord-England mot Katalonia og Abu Dhabi.

De har lite hår og er dyktige managere. Der stopper likhetene mellom Sean Dyche og Pep Guardiola. Forskjellene i filosofi er åpenbare. Dyche ønsker å kjempe lag i senk, mens Guardiola er misjonæren som framfor noen forkynner at fotball handler om pasningsspill og underholdning.

I debatten om hva som skader fotballen mest av filming og stygge taklinger sitter de to managerne i hver sin leir.

Det er liten tvil om at Burnley er den nye testen på hvordan man klarer seg mot god gammeldags engelsk fotball. Etter en nærmest traumatisk første sesong har Guardiola gitt de som trodde oppgaven med å erobre England var for stor et betydelig svar på tiltale.

Manchester City og Burnley var de to store utropstegnene i høstsesongen 2017. De beviste at det fortsatt finnes flere veier til suksess. Det nye året har vært brutalt og poengfattig for Burnley.

Lørdag får vi se om den britiske filosofien og mentaliteten fortsatt duger mot sydlandsk finesse.

Det kan bli hett mellom benkene på Turf Moor.

SPILLER Å FØLGE MED PÅ

Theo Walcott. Det er vanskelig å beskrive stemningen rundt Arsenal for tiden. De ligger dårlig plassert med tanke på Champions League neste sesongen, men tapet mot Swansea utløste uvanlig få dommedagsprofetier da det ble avløst av nyheter om Aubameyang-signering og ny kontrakt for Mesut Özil.

All den tid det er vanskelig å si om  Aubameyang går rett inn på laget velger jeg en annen spiller å følge ekstra med på fra den sene lørdagskampen på Emirates.

397 kamper over tolv sesonger var ikke nok for Theo Walcott til å overbevise Arsenal-fansen fullstendig. Mang en gang de siste sesongene har han vært gjenstand for kritikk og blitt stemplet som ferdig.

Etter to mål mot Leicester ser 28(!)-åringen ut som signeringen Everton trengte. Alt av mål og poeng mot Arsenal blir å betegne som en stor bonus for både Everton og Walcott. Et perfekt utgangspunkt for en spiller som av hele sitt hjerte vil vise at han fortsatt kan, mot et særdeles porøst Arsenal-forsvar.

Han smiler igjen, Theo Walcott! Nå møter han gamleklubben.

KAMP Å FØLGE MED PÅ

Liverpool-Tottenham. Vi er inne i en periode hvor de innbyrdes oppgjørene mellom topp seks-lagene kommer som perler på en snor. I de neste fem serierundene venter seks kamper mellom ligaens kanoner.

Og de store kampene på Anfield kommer med underholdningsgaranti. Her kommer to offensive lag med lett bris i seilene etter midtukekamper de måtte vinne og vant.

Tottenham er et lag som kan passe Liverpool godt og vice versa. Få lag straffer slurv i forsvarsrekker så hardt som Klopps lag. Spør bare Victor Wanyama og Eric Dier, som ble fratatt ballen av hjemmelagets angrepsspillere da Liverpool avgjorde fjorårets møte på Anfield i løpet av de første 20 minuttene. Dette ble på mange måter kampen som sendte Tottenham ut av tittelracet.

Samtidig slurver og surrer få lag så mye i forsvarsspillet som Liverpool. Feilene i kampen mot Spurs på Wembley var så graverende at Klopp i tiden fulgte satte i gang en slags defensiv revolusjon med mye større fokus på forsiktighet og hensyn til mostanderne. Men det er vanskelig å se for seg et hjemmelag som legger seg bakpå søndag ettermiddag. Dersom huggepresset funker som mot Spurs forrige sesong eller Arsenal og Manchester City i denne blir det nok hjemmeseier. Klarer Spurs derimot å spille seg forbi arbeidsmaurene åpner det seg rom for fantastiske Christian Eriksen og Harry Kane.

Resultattips: 1-1

Sadio Mané scoret begge målene da Liverpool vant 2-0 mot Tottenham forrige sesong.

MANAGER Å FØLGE MED PÅ

Antonio Conte. Italieneren har knapt gjort annet enn å klage siden Chelsea løftet ligatrofeet for åtte måneder siden. Før hjemmekampen mot Bournemouth fremsto han utrolig defensiv og bekymret.

Nei, klubben har ikke gitt ham spillerne han gjerne ønsket seg. Og nei, det blir ikke seriemesterskap. Men denne evige sutringen er ingen tjent med. Det lille smilet på resignerte Contes lepper da Nathan Aké, som ble solgt fra Chelsea til Bournemouth før sesongen, satte inn 0-3 på Stamford Bridge, var et tegn på mester-managerens misnøye.

Det er lett å tenke tanken at Conte har lyst til å slutte. Men dagens managere i Premier League kommer på grunn av høye lønninger aldri til å si opp. Conte har halvannet år igjen av sin kontrakt, tjener nærmere 100 millioner kroner i året, og kommer med all sannsynlighet til å sitte til han får beskjed om å pakke og dra.

Det hele begynner uansett å bli en smule tragisk. 13 kamper før slutt ligger nemlig Chelsea god an i ligaen – MYE bedre enn forrige gang de skulle forsvare et seriemesterskap. Snart venter Barcelona i Champions League, noe som naturligvis krever maks av alle aktører.

Men først venter en ganske annerledes oppgave. Det blir spennende å se hvordan Conte løser laguttaket borte mot Watford, for eksempel om han hiver Giroud rett inn i startelleveren.

Interessant blir det også å følge oppførselen og kroppsspråket til både managere og spillere.

Mandag kveld kan vi få svar på om lufta igjen går ut av Chelsea eller om de setter seg oppi kørja og lar den blå ballongen gå.

Han så tung ut onsdag kveld, Antonio Conte. Men laget hans har fortsatt mye å spille for.

Da Alexander Sørloth på overtid av Deadline Day endelig satte navnet sitt på kontrakten med Crystal Palace, markerte det et viktig øyeblikk i livet hans.

Nåløyet inn til Premier League blir stadig vanskeligere å komme gjennom, i global konkurranse med fantastiske spillere over hele verden.

Det snakkes om en overgangssum på 100 millioner kroner i en engangsbetaling, samt flere titalls millioner i tilleggsbetalinger som utløses hvis og når Sørloth oppnår visse milepæler i Palace-drakten.

Først og fremst er det verdt å bemerke hvilken prestasjon det er å bli funnet god nok til å få en slik sjanse. I fotballkarrieren til en norsk spiller som kommer seg opp på et høyt internasjonalt nivå, har Sørloth ved å sette navnetrekket på Premier League-kontrakten forsert det i særklasse vanskeligste hinderet på veien mot en fotballkarriere helt utenom det vanlige.

1568

Tidene har nemlig forandret seg voldsomt i internasjonal fotball. Mens det på 90-tallet nærmest gikk egne fly med norske spillere til engelsk fotball, er det i dag særdeles langt mellom overganger som denne. Det skyldes delvis at norsk fotball relativt sett står mye svakere internasjonalt enn vi gjorde på 90-tallet, men først og fremst at scoutingen til Premier League-klubbene nå er global, der den tidligere rettet seg først og fremst mot de britiske øyer, Vest-Europa og Skandinavia. Derfor er det naturlig å konkludere med at den viktigste faktoren i Alexander Sørloth`s overgang til Premier League er Crystal Palace-manager Roy Hodgson.

Det er vanskelig å se for seg at noen andre Premier League-klubber ville gått for Sørloth nå.

KJENNER NORSK MENTALITET: Roy Hodgson – her fra Viking-dagene mot Lillestrøm i 2005 – har stiftet bekjentskap med mange skandinaver gjennom karrieren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX

Når Hodgson så noe i Sørloth som alle andre PL-managere enten vurderte som uinteressant eller ikke var informert om, så skyldes det Hodgsons langvarige relasjon til skandinavisk fotball, og hans historie med vellykkede signeringer fra skandinavisk fotball.

Hodgson har arbeidet både i norsk, svensk og dansk klubbfotball, og har i tillegg vært finsk landslagssjef. I disse periodene lærte han skandinavisk fotball å kjenne, og han ble kjent med mentaliteten til skandinaviske spillere. Spillere fra vår del av verden er lagspillere som fremstår profesjonelle, lærevillige og ordentlige. Der spillere fra andre deler av verden ofte har et fysisk og teknisk ferdighetsregister som går langt uten på oss nordboere, kompenserer vi med en innstilling til fotball som Hodgson verdsetter i sine lagbyggingsprosjekter.

Hodgson har i sin tid i Premier League hentet mange mer eller mindre ukjente spillere fra Skandinavia. Noen – inkludert meg selv – fikk et stort løft i møte med et høyere nivå, mens andre måtte ta til takke med en mer perifer rolle i laget. I Hodgsons regnskap har alle disse spillerne imidlertid gitt et positivt bidrag til hans prosjekter, på trening, i garderoben, i byggingen av klubben.

Det er i dette perspektivet vi må prøve å forstå overgangen til Sørloth, og den vanvittige overgangssummen for en spiller som må klassifiseres som “not proven” på dette nivået.

Den tresifrede millionovergangen til Sørloth er et resultat av Hodgsons forhold til skandinaviske spillere, og omstendighetene er fotballens oppblåste overgangsmarked, og det faktum at dette skjedde på overtid av Deadline Day.

Det er nemlig verdt å merke seg at Crystal Palace her har havnet i en presset situasjon, som selgende klubb FC Midtjylland og gjerne også Sørloth selv (?) kunne dra nytte av i forhandlinger om overgangssum og personlig kontrakt.

PÅ VEI FRAM: Alexander Sørloth fotografert forut for landskamp mot Makedonia i høst. Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix

Kontakten mellom klubbene ble tatt opp allerede to uker før overgangsvinduet stengte, men Midtjylland var lite villig til å slippe Sørloth, av mange i dansk fotball regnet som Superligaens beste spiller. Da Bakary Sako ble skadet for Palace få dager før Deadline Day, sto klubben plutselig med Christian Benteke som eneste reelle spissvalg, og situasjonen var desperat. Og ettersom Hodgson var klar på at Sørloth var hans foretrukne valg som nyervervelse, hadde Midtjylland og Sørloth gode kort på hånden i forhandlingene.

Dermed kunne Midtjylland-formann Rasmus Ankersen og Sørloths agenter Morten Wivestad og Mike Kjølø presse Crystal Palace-formann Steve Parish mens klokken tikket mot en forlenget tidsfrist på Deadline Day. Fra sitt fasjonable kontor midt i Soho var Parish nødt til å levere spissen til Hodgson, som på sin side hadde fortjent backing i transfermarkedet etter egenhendig å ha løftet Palace fra sisteplass på PL-tabellen etter en fryktelig start med Frank de Boer.

Det er ikke vanskelig å sette seg inn i hvordan Sørloth selv må ha opplevd dette dramaet. I to uker visste han at Palace var interessert, og det må ha vært neglebitende dager og timer opp mot signeringen. Fotballen kan ikke konstruere en mer presset situasjon enn den Sørloth her har opplevd.

Da han satte seg på flyet fra Midtjyllands treningsleir i Dubai, var det tidlig morgen onsdag  (Deadline Day). Ingenting var klart. Treningsøktene i dagene før vil ha vært preget av frykten for å få en skade som  kunne velte overgangen. Oppfyllelse av guttedrømmen og økonomisk sikkerhet for resten av livet, eller ville dette renne ut i sanden? Som spiller hadde han gjort sitt, og hvorvidt dette skulle gå i boks var nå langt utenfor hans kontroll. De første intervjuene med Sørloth etter signeringen viser en mann som naturlig nok er sliten, men svært lettet, og forhåpentlig kan Sørloth falle til ro med de riktige perspektivene på karusellen han har vært med på.

PALACES NYE NUMMER NI: Alexander Sørloths Premier League-karriere kan straks starte. Og det i et draktnummer som stiller krav. Foto: Crystal Palace Football Club

Overgangssum, personlig kontrakt og mediaoppmerksomhet er nemlig bare forstyrrende elementer i det som nå starter for Alexander Sørloth. Det vanskeligste hinderet er passert, og nå handler det om å møte utfordringen med profesjonalitet, positivitet og et inderlig ønske om å bli bedre.

Og da er vi tilbake til Hodgsons tanke bak denne overgangen. I Alexander Sørloth har han fått en spiller med riktig innstilling, fysiske forutsetninger og ung alder. En spiller som kan ta store skritt på kort tid med Hodgson som læremester. Hodgson og hans mangeårige assistent Ray Lewington kommer til å veilede Sørloth i alle elementene som inngår i det å bli en effektiv “number nine”. Oppspillsfasen med mann i rygg, gjenlegget til midtbanspiller eller kant, bevegelsen inn i boksen, duellspillet foran motstanders mål, avslutningsteknikk.

Sørloth er her i de beste hender, og det lover godt. Ikke bare for ham, men på sikt også for norsk fotball og det norske landslaget.

Når Crystal Palace i dag møter Newcastle på Selhurst Park, er Alexander Sørloth i troppen fordi han er god nok. Neste uke er han enda bedre, og i framtiden kan han være så god som han vil.

Grip sjansen, Alexander!

[sumo progid=1293382]